Kveita - omgitt av myter og magi!
Kveita er ikke bare en av mange fisker langs kysten av Norge, den er selve fisken, dyrket av fiskere og feinschmäckere i tusenvis av år, omgitt av drama og drømmer, av myter og magi, av hedenske blodritualer og av kristen tilbedelse, av begeistring og beundring: "Du smuckeste Qveite, du Dronning i Vand", skriver barokkpoeten Petter Dass på slutten av 1600-tallet , og bøyer seg i ærbødighet for damen. Det er han ikke alene om!
Fotograf: Alf Börjesson
Ordet kveite stammer fra oldnorsk og betyr rett og slett "den kvite", et navn den har fått på grunn av det hvite, delikate kjøttet. Kveita er en flyndrefisk, og i Danmark kalles den helleflyndre, ikke fordi den er flat som en helle, men fordi den i katolsk tid i hele Nord-Europa fikk status som helgefisk, dvs. som middagsmat i fasten og ved enkelte religiøse høytider. Dette er også bakgrunnen for at kveite i Sverige kalles for helgeflundra, på Island heilagfiski, tysk Heiligbut, engelsk halibut.
Kveitas høye status er altså ikke av ny dato. Allerede for 6000 år siden, i steinalderen, sto kveita høyt i kurs. På norske helleristninger, hogd inn i berget for å skaffe fangstlykke, finner vi bilder av kveita, sammen med de viktigste byttedyrene på land og sjø - elg, reinsdyr, bjørn og hval.
Fra gammelt av har all slags fiske vært omgitt av mange slags overtro, og fiskerne har tatt i bruk ulike former for magi som skulle blidgjøre kreftene i havet og hjelpe fiskeren til fangst. I og med at kveita var så ettertraktet og så sjelden og så vanskelig å fange, har kveitefisket vært omgitt av særlig mange slike magiske ritualer, for her måtte man mobilisere alle de - både svarte og hvite - makter man trodde på.
Kveiteblodet ble for eksempel tillagt en spesiell kraft og evne til å gi god kveitelykke.
Oppskrift på julekveite finner du her
